Jeg er så glad i dere

if I can't hear your heartbeat, your'e too far away

Det er rart hvordan man tar ting som en selvfølge. Som at den personen du er så glad i skal være der for alltid. Det virker bare så naturlig. Men så skjer nå ikke det. Plutselig klarer du ikke puste. Du prøver å ta deg sammen. Du smiler og forteller folk at det går fint, det finnes flere fisk i havet. Men alikevell bryter du sammen når ingen ser.

Jeg savner deg.

it's not meant to be easy

Fy flæten for en drittdag. Er det mulig?

Dagen startet klokken 09.00, da vekkeklokka mi ringte. Skulle egentlig møte Lucie og Stine for å spise lunch, men jeg følte meg så dårlig at jeg ikke orket. Så jeg sov litt til. Sånn ca fire timer til. Da jeg fikk kava meg opp tok jeg en dusj, så måtte jeg dra ned til Oslo S for å rekke toget mitt. Bussen ned til byen var selfølgelig fullstappa, og den kjørte musesakte nedover. Ikke tenkte jeg på at det var lurt å ha litt ekstra god til siden det var midt i rushen. Neida. Så når jeg gikk av på Brugata hadde jeg nøyaktig 5 minutter på meg til toget gikk fra stasjonen. Jeg var helt sikker på at jeg ikke skulle rekke det.

Jeg løp av gårde (eller bare gikk superfort). Når jeg kom anpusten og svett frem til spor nummer 11, trodde jeg at jeg hadde hatt kjempeflaks, for toget hadde ikke engang kommet. Men nei. Toget hadde ikke kommet fordi det hadde kjørt på en helvetes ælj. Er jeg i Oppland nå tenkte jeg da. Men nei, de måtte bytte ut noen vogner, så toget ville bli 50 minutter forsinka. Shit. Saken var jo at jeg hadde beregnet at jeg kom til Lillehammer slik at jeg hadde en halvtime på meg før jeg måtte gå til jobb. Jaja, tenkte jeg, må vel ringe til hotellet og si ifra at jeg ble litt sen. I dèt jeg tar hånda ned i lomma kommer jeg på at mobilen min ligger på lading på rommet til pappa. Heh. Så fint. Jeg ble kjempeblid, men måtte bare vente på toget.

Når jeg kommer til Lillehammer 18.50 er det ti minutter til jeg skal være på jobb og servere i julebord. Da jeg sleper bagen min (og meg) nedover den isete bakken svimer jeg jo nesten av. Jeg hadde ikke spist noen ting hele dagen, så jeg var helt koko i hodet. Haster inn døra og får røska med meg jobbuniformen og et knekkebrød. Når jeg kommer til jobb og har skiftet, står jeg på kjøkkenet i sokkelesten og innser at jeg ikke finner jobbskoene mine som jeg så helt sikker mente jeg hadde satt inne på kontoret. Det hele ender med at jeg må låne Oda sine hvite sko. Noe the big boss liker særdeles lite. Men men, vi kom oss gjennom julebordhelvete, og jeg fikk kasta i meg en ribbebit. God jul.

November rain

Å fy faen, jeg hater november. Det er mørkt, det er vått og ekkelt. Helvetes svart november. Heller ikke år ville november bringe no særlig mye bra. Ting snur så alt for fort. Og jeg trenger en klem.

Jeg har flytta tilbake til Blogger! Knis.

www.dirtydenim.blogspot.com

Jeg er tilbake på blogger

Ja. Nei. Ja. Nei. Kanskje. Jeg er en vinglepetter av dimensjoner, men det gjør vell ikke noe. Bestemte meg for å bytte tilbake til blogger igjen. Hvor lenge jeg blir, det blir spennede å se. Har ikke fått flytta over alle innleggene fra Wordpress, men jeg jobber med saken. Ekke så lett som man skal tro. Å importere fra Blogger til Wordpress gikk som en lek, men det viser seg at det ikke er like lett andre veien. Har funnet et program som heter blog2blog. Det funker sånn passe, men jeg kan bare flytte over 50 innlegg om dagen, av sikkerhetsmessige grunner eller no sånt rart.

Denne helgen har jeg vært så tiltaksløs at det er helt flaut. Har omtrent ligget i sofaen hele tiden. Men èn ting som er bra med det er at jeg sparer penger. Hadde jeg dratt ut på byen hadde jeg svidd av fem-seks ganger så mye penger enn når jeg ikke gjør det. Om det er no helsemessige gevinster med å ligge på sofaen og spise is istedenfor å være ute og drikke alkohol er jeg ikke så sikker på men...

Og ja, du gjettet rikig, jeg ligger fortsatt på sofaen. Om jeg skal på jobb i morra er jeg ikke helt sikker på ennå, for jeg har en skikkelig ekkel hoste på gang. Da er det umulig å sitte å snakke i telefonen. Hvis jeg stikker på jobb i morgen, må jeg jobbe i 12 timer. Jeg har nemlig blitt booka på dobbelt. Supert.

Har ikke blogget på superlenge. Shit shit shit.

Egentlig kunne jeg ha kalt dette innlegget for "Et nytt kapittel 2". Fordi det er nemlig dèt det er. Enda et nytt kapittel i livet mitt. Snart ivertfall. Litt impulsiv er jeg, kanskje litt for mye. Bestemte meg for noen uker siden at jeg skulle flytte til Oslo. Så nå har jeg sagt opp jobbene, og jeg har begynt å pakke livet mitt ned i pappesker. Igjen. Jeg flytter for 11. gang på 19 år. Jeg gleder meg skikkelig. Og er skikkelig redd. Skikkelig, skikkelig redd innimellom faktisk. Får litt panic når jeg tenker på at jeg faktisk ikke har fått meg jobb ennå. Får litt panic når jeg tenker på at jeg kjenner minimalt av mennesker i Oslo foruten kjæresten min og Lu. Men det går nok bra. Det ååårner seg nok.